«Kristoffer, ut på gangen!»

Det kan gjerne være lett å se for seg at en selv må ha vært et skolelys av rang dersom en velger å utvikle et matematikkspill for barn. Det er ikke nødvendigvis helt riktig, og det er jeg et prakteksempel på.

La meg ta deg med tilbake til en desemberdag i 2001. Et mektig irritert brøl kom fra kateteret. Han var ikke blid, vikarlæreren fra Bergen som vi hadde i matematikk denne uka. Det var vel ikke så rart, for det var tross alt tredje gangen på to dager at jeg hadde forstyrret undervisningen såpass mye at jeg ble sendt ut av klasserommet.

Tut og kjør

Gjennom de ni årene jeg gikk ved Naustdal barne- og ungdomsskole var jeg nok å kategorisere som en av de elevene som gjorde at lærerne måtte jobbe litt ekstra for føden. Og for å sitere undervisningsinspektøren fra en gang da jeg satt på kontoret hans, anklaget for å ha laget papirfly av sider i et salmehefte under julegudstjenesten: «Eg veit jo da Kristoffer, at du er ein av rabagastane her på skulen […]».

Selv om det ikke var meg denne gangen (æresord), så hadde jo inspektøren rett i sistenemnte. Utfordringen min den gangen var nemlig at jeg fort kjedet meg i skoletimene, og da tok kreativiteten (les: uroen og ablegøyene) rett og slett overhånd.

 

 

Lite har skjedd 

Det var først da jeg ble voksen at jeg egentlig forstod hvorfor jeg opplevde mye av undervisningen slik. Da jeg var ung, hadde jeg nemlig ofte vansker med å se poenget med mye av pensum. For hva skulle man egentlig med brøk, diktanalyse eller blokkfløyter?

Denne frustrasjonen kan man fremdeles se i dagens klasserom. Mye av det faglige innholdet i skolen blir fort oppfattet som abstrakt og virkeligheitsfjernt for mange elever. Det er heller ikke slik at dette kun gjelder for oss bråkebøttene. Selv mange av de som sitter pent og pyntelig kan synes at skolen virker meningsløs til tider, og da er det ikke alltid like enkelt å holde fokus. Forskjellen på de og den gruppa som jeg selv hørte til, er at vi hadde for mye makk i baken til å sitte stille.

Fortvil ikke – det finns håp 

Man sier at nød lærer naken kvinne å spinne. Det er nemlig først når man faktisk får et genuint insentiv for å tilegne seg kunnskap at man faktisk blir motivert til å lære. Dagens skole trenger flere verktøy som gjør barn i stand til å koble teori og praksis på en måte som fenger og motiverer elevene.

For det kan være lett for elevene å miste troen på seg selv når man ikke passer inn i det etablerte systemet man blir plassert i. Barn er ikke ment for å sitte stille, og passivt ta inn informasjon over lengre tid. De skal springe rundt og utforske!

I dag fines det uendelig med digitale distraksjoner, og vi som arbeider i utdanningssektoren bør hele tiden tilstrebe å snakke elevenes språk og å møte barna på arenaer de kjenner seg igjen i. Først da blir læringen gøy.

Avslutningsvis vil jeg minne alle dere slitne og fortvilte foreldre med en uromaker i huset om ikke å gleme de kloke ord fra Ivar Aasen:

«Galne gutar blir gode menn.»

Da og nå. Uromakeren Kristoffer Engebø Hundershagen – mannnen bak matematikkspillet «Numetry». Foto: Privat og Eduplaytion AS

TODAY'S PICK

STAY CONNECTED

pt_BR
nn_NO en_US nb_NO es_ES pt_BR